Sofie Øvrebø

Forfatter: Sofie Øvrebø

  • Kongelige avveielser

    Kongelige avveielser

    Egentlig, sånn prinsipielt, er jeg imot monarkiet, av alle de vanlige grunnene.

    Det som kommer veldig tydelig frem nå for tiden er at jeg syns synd på de menneskene som blir født inn i den rollen, som kanskje ikke har noe godt av det søkelyset og den oppgaven de da blir pålagt. Jeg tror det har gjort mange menneskers liv mye vanskeligere enn det måtte blitt.

    Den klassiske rollen til kongefamilien er å styrke allianser og konsolidere makt og være «samlende» for folket. Det føles primitivt, følte jeg. Som noe for en annen tid.

    Dette er et bilde av den demokratiske institusjonen i USA, som er det motsatte av monarkiet i Norge. Bilde tatt av meg i 2018.

    Men nå, akkurat, mens Harald V nettopp har dødd, ser vi tilbake på hans liv. 

    For vi har vært heldige.

    Han har jo vært født inn i rollen som en som skal bli konge. Og han har vært oppriktig villig og egnet til den oppgaven. Han var en rolig, sindig mann. Som syns at oppgaven han hadde fått er en viktig oppgave. Han brydde seg om institusjonen, om landet, om innbyggerne. Han hadde en omsorg. 

    Og det han var veldig klar over, er viktigheten av den symbolikken som ligger i nettopp en konge. 

    For da 22. juli var et angrep på Arbeiderpartiet spesielt, var det landets konge som faktisk talte til folket. Når kongen sa “dette er landet vårt, dette er hvem vi er”, så er det noe annet enn at det kommer fra en med en politisk tilhørighet. 

    En valgt president vil ha med seg en livstid av politikk, utsagn, valg, rett og slett bagasje. Og en umiddelbar plassering på det politiske kartet. Hen vil aldri kunne få den samme uavhengige symbolikken. Som at “dette er Norge, uavhengig av hvem du stemmer på”. Det å ha en politisk “uavhengig” institusjon som står for flagget vårt. Det er verdifullt. 

    Og det er samlende. 

    Verden og Norge er mer og mer polarisert. Vi leser, skriver og tenker mer og mer i våre egne ekkokamre. Og politisk tilhørighet blir mer og mer brennbart. Vi lytter ikke til hverandre. Vi steiler. Vi leter etter trigger-ord, vi slår til ved første tegn til uenighet. Med mål om å kutte ned motstanderens argumenter og vise tilhørighet. 

    Ikke vet jeg om vi alltid var sånn, eller om det er i ferd med å forverres. Men vi er i hvert fall ikke så avanserte enda, som jeg trodde. At et samlende symbol ikke virker på oss. Jeg lurer på om et kongehus akkurat nå har en viktig rolle i en nasjon, og i folks liv. 

    Men så har vi vært ekstremt heldige som har hatt en konge som har vært så fullkomment egnet til rollen. Han har et sterke verdier og et sterkt kompass. Og han brydde seg oppriktig om både folkene i Norge og rollen han fylte. 

    Håkon VIII, som tok over nå, er av samme kaliber. Han har arvet de gode verdiene, den sterke rolleforståelsen. Det virker som Ingrid Alexandra også vil videreføre. 

    Og jeg tror at vi nordmenn respekterer hvor familieorienterte de er. Og det viser seg i at både Harald og Håkon valgte å stifte familie med en kvinne de virkelig elsket. Å kombinere rollen sin med et ekte familieliv.

    Men så er det en skyggeside ved hele denne institusjonen, som gjør det vanskeligere å forsvare. For hadde det bare vært alle de positive sidene, så kunne jeg tenkt at det var et enkelt valg å bruke penger av statsbudsjettet på å holde på denne institusjonen.

    Skyggesiden er de enkelte personenes skjebne. At noen blir født inn i en rolle og i et søkelys de aldri ba om. Selv de rikeste mest berømte voksne, og de viktigste politikerne, kan skåne barna sine for bedømmelse om de vil. Men kongelige arver makt, og da er det folkets anliggende hvem det er. 

    Og de konkrete personene som det virker som har hatt det vanskelig på grunn av den kongelige statusen er Märta Louise, Ari Behn, Durek Verret, Marius Borg-Høiby og Mette-Marit. 

    Og sikkert, ganske sikkert, flere før det og flere etter. Men la oss holde oss til nyere tid fordi det er faktisk de jeg ønsker å forvare her. 

    Og der kommer den sammenblandingen inn, som er vanskelig. Fordi det er en familie som har mistet et familiemedlem. Samtidig er kongehuset en maktinstitusjon. Så alt som skjer der, har politisk verdi samtidig. Mette-Marit som har historikken med Epstein. Marius som har blitt dømt for forferdelige overgrep. 

    De må likevel få sørge og få være en del av familien. 

    Men skal de være en del av kongehuset-familien? 

    Og dette er problemet og floken som ikke går an å løse når du har en kongefamilie. Det er helt viklet inn i hverandre. Og det går faktisk ikke an å løse. 

    Jeg syns det er vanskelig å forsvare. 

  • Verden i sort / hvitt

    Verden i sort / hvitt

    Gjør sort-hvitt et comeback i TV?

    Spiderman-filmene til Marvel har gjort et stort comeback de siste årene. Derfor ble jeg nysgjerrig i vår da jeg så reklame for en helt annen versjon: «Spider-Noir». Med Nicolas Cage? Dette må jo bare bli… rart? Men jeg ville se hva det var. Så jeg satt det på.

    Først måtte jeg ta stilling til hvorvidt jeg ville se denne serien i sort-hvitt, eller i farger.

    Hvorfor? Kan de ikke bare bestemme for oss? Har de laget den i sort-hvitt som en regissørs «visjon», men så feiget ut og tenkt at de som ikke liker det også må kunne se den? Jeg ble veldig nysgjerrig og tenkte: Dette er ikke helt topp markedsføring. Jeg blir usikker på hva dette er, og holder nesten på å bare ikke sette den på likevel.

    Men jeg ville se hva dette er. Så jeg tok et valg. Siden serien spiller på Hollywood Noir-sjangeren med privatdetektiver og forbudstid og romanse er denne serien egentlig laget for det.

    I bakhodet hadde jeg opplevelsen av å se Netflix-serien «Ripley» i 2024. Full sort-hvitt i nydelige Italia, en helt ny innspilling av historien i boken «The talented Mr. Ripley». Jeg så jo filmen fra 90-tallet med Matt Damon, Gwyneth Paltrow og Jude Law en eller annen gang. Produsert av ingen ringere enn Harvey Weinstein (interessant å se tilbake på det han laget med alle «metoo-historiene i bakhodet).

    «Ripley» var mørkere, vakrere, og den var faktisk også morsommere enn 90-tallsfilmen. At alle de flotte stedene i Italia kunne skinne så mye mer gjennom denne gangen? Omgivelsene fikk mye mer plass. Det var mindre dialog. Mye action, men det var sakte og i real time. Mye, mye spenning i en lang scene.

    Så jeg bestemte meg for full opplevelse: Sort-hvitt.

    Bilde tok jeg på tur til byen Saint-Malo i Bretagne, Frankrike i 2012. Redigert i sort-hvitt.

    Hvordan var det? Jo, det var fantastisk fint, akkurat som jeg hadde håpet! Du ser det på måten lyset treffer både i ansiktet og resten av bildet. Lyset skaper liv og dynamikk i bildet. Det er helt klinkende klart at denne historien er laget for sort-hvitt.

    Jeg måtte liksom bare prøve å skifte over til farger igjen litt inni der, for å se hvordan det var. Om jeg gikk glipp av noe ved å ta av fargene. Akkurat da jeg byttet, kunne jeg sette stor pris på en dress som jeg plutselig så at var purpurfarget, velur og med en helt haug med detaljer jeg ikke hadde fått med meg! «Wow!» tenkte jeg. Ok, her må vi følge med på flere flotte detaljer. Men jeg ble fort lei av fargene. Det ble for overdrevet. Bygningene ble for eksempel altfor mye fremhevet. Det var uvante og rare vinkler.

    Så byttet jeg til sort-hvitt og så hvor utrolig mye bedre det passet. Kudos.

    Det neste jeg lurte på var hvordan Spiderman-karakteren kunne spilles av Nicolas Cage? Og hvordan kan den historien passe inn i den tiden og sjangeren?

    For å ta det siste først: Historien var faktisk veldig kul. Men det er jo ikke en «The amazing Spiderman»-historie. Han heter Ben Riley, og de kaller ham Bare «The Spider». Karakter og historie ganske langt fra Tom Holland sin karakter i Marvel-universet. Noe med rettigheter og sånt.

    Anyway, hva med Cage som superhelt?

    Vel, han var faktisk perfekt. Jeg burde jo skjønt hvor bra hans merkelige uttrykk og overdrevne fakter passer inn i en karakter som faktisk har DNA-et til en edderkopp. «Hoo – HA!» Kan du se det for deg?

    Så alt i alt var det en fortreffelig opplevelse, og jeg er glad for at noen laget den!

    Bilde tok jeg på tur til byen Saint-Malo i Bretagne, Frankrike i 2012. Redigert i sort-hvitt.

    Så sitter jeg igjen med spørsmålet: Hvorfor har de laget den, egentlig? Er vi mange som ønsker oss dette? Hvorfor velger et studio å lage serier i sort-hvitt?

    Det første jeg tenker på er nostalgi. Vi liker å leve oss inn i en enklere tid. Det er ikke tilfeldig at «Stranger Things» ble så populært, også. Klær, mote, og ikke minst: Den veldig enkle teknologien. Optimismen som kom med teknologien! Er vi på vei inn i en dal hvor vi ikke helt ser poenget? Hvor vi begynner å bli lei av å bli «effektivisert» bort?

    Kanskje også er det fint å se noe som bare er estetisk vakkert, morsomt og godt laget. Og ikke noe som er redigert ihjel for å «poppe» sterkt ut på Instagram-feeden.

    Og så er det helt sikkert et element av at det er mye gøyere å lage en dramatisk historie når karakterene dine er avhengig av å være i samme rom og snakke med stemmen sin for å kommunisere. Det er begrenset hva man får ut av en tekstmelding. Selv om Kevin Spacey i House of Cards var veldig mystisk og skummel der han sendte sine meldinger her og der, så lå mye av dramatikken andre steder. I dette universet er konfrontasjonene, avsløringene og betroelsene alltid så direkte uten at det virker påtatt. Spenningen bygger seg opp, den er til å ta og føle på. Helten kan ikke google seg ut av en situasjon. Ingen kan ringe nødhjelp på smartklokken sin.

    Og disse opplevelsene i sort-hvitt gjør at jeg ønsker å lene meg enda mer inn i den nostalgien jeg setter pris på selv.

    Og det kommer jeg til å skrive mer om etter hvert, bare vent…

    To be continued…

  • Endelig en ekstremsportutøver jeg kan kjenne meg igjen i

    Endelig en ekstremsportutøver jeg kan kjenne meg igjen i

    Girl Climber. Jeg må innrømme at plakaten ga meg en umiddelbar aversjon. Hvorfor fremheve at det er en jente-klatrer liksom? Skal vi ha spesialbehandling nå? Det er sikkert ikke like imponerende som det andre jeg har sett fra Red Bull Studios. Og jeg har sett mange filmer om klatremiljøet rundt Yosemite (ekstremsport)! 

    Den aversjonen jeg kjente på med en gang, er ubevisst bias. Jeg har lært (gjennom mine formative år) at jenter og feminint aldri kan bli like kult som gutte-versjonen. Å gjøre noe “for jentene” vekker himling med øynene. Gå kledd som gutta, gjør som dem, bare tenkt at du er som dem. 

    Men heldigvis har vi mennesker en evne til å tenke oss om, og se forbi disse umiddelbare reaksjonene. Hvorfor føler jeg det sånn? 

    Har det alltid vært flaut å være jente? Har jeg følt at noen har fått spesialbehandling? Kanskje jeg føler at “jeg har jo gått gjennom dette helvetet, nå må du som er en yngre generasjon slutte å klage.” Min erfaring er jo at klaging ikke hjelper.

    Men hva om det er i endring?

    Emily Harrington er en av USAs beste kvinnelige klatrere gjennom tidene. Hun vokste opp i et trygt og fint hjem. Hun konkurrerte alltid med fetterne sine. Hun følte at hun måtte bevise seg selv fordi hun var jente. 

    Da hun begynte med klatring var det noe som klikket på plass, og hun ble ekstremt god og konkurrerte masse!

    Men hun utviklet også en spiseforstyrrelse (som dessverre er litt for vanlig innen klatring, fordi “mindre vekt er lettere å holde oppe” i klatreveggen). 

    Så oppdaget hun ekspedisjoner. Hun gikk Mount Everest, hun møtte et helt annet miljø. Hun kastet seg virkelig inn i helt ukjente situasjoner, og taklet det utrolig bra! 

    Da hun klatret El Capitan med selveste Alex Honnold, ble hun inspirert til å prøve å friklatre El Capitan på under et døgn. 

    Refrenget her, er at hun har fundamentalt ikke troen på seg selv, sånn grunnleggende sett. Men når andre ser potensial i henne, da “stepper hun opp” og leverer. De som tror på henne har rett.

    Men noe endrer seg etter at hun har en skummel klatreulykke.

    Hun innser at hun ikke bare kan stole på disse gutta sine råd og tips. Ja, de har masse erfaring. Ja, de kan pushe henne masse. Men de vet ikke hvordan hun har det.

    Så hun tar sine egne avgjørelser. «Jo, jeg vil ha med meg ekstra sikringer. Jo, jeg vil ha med meg ekstra kalk, mer komfort og muligheten til å restituere». Selv om gutta rundt henne råder henne til å pakke lettere. 

    Et morsomt eksempel er at hun har mye mindre føtter enn de fleste menn som klatrer. Det gjør at foten hennes ikke dekker en hel fjellsprekk. Da må hun bruke en helt annen teknikk enn gutta, som bruker mer energi og mer tid. Når hun skal prøve å klatre en rute via en fjellsprekk så fort som mulig, er det et skikkelig hinder.

    Dette løser hun ved å ta på seg sin egen klatresko, og så Alex Honnold sin massive klatresko utenpå den igjen. Da ble foten hennes akkurat passe stor og hun klatrer fjellsprekk-partiet mye fortere. 

    I denne prosessen skjer det en modning hos Emily. Og i meg smelter all bitterheten jeg hadde i starten. Nå får jeg en god og helbredende klem. Det er ikke nor galt med deg. Du har bare brukt feil manual. Kartet og alle råd er basert på hvordan gutter og menn opplever verden. Men du har faktisk andre behov. 

    Det er jo ikke første gangen. Men lærdommen vi har med oss fra tidlige erfaringer er så hardt innarbeidet at det krever flere repetisjoner, på flere felt, for å feste seg.

    Derfor vil jeg anbefale denne filmen. Den. handler om en skikkelig god kvinnelig klatrer.

    GIRL CLIMBER. 

    Bare se den, du kommer sikkert til å lære noe. 

  • Ekte opplevelser og ekte mennesker i sommer

    Ekte opplevelser og ekte mennesker i sommer

    Jeg husker jeg hadde en samtale med svigerfar i 2023, hvor han spurte meg om ikke vi kom til å slutte å trenge artister og mennesker nå, som KI kan gjøre alt? 

    Jeg spådde at vi kom til å ønske oss MER menneskelighet, nettopp fordi at hvis maskinen kan gjøre det… Hva er da poenget?

    Hvorfor hører vi på den musikken vi elsker? Hvorfor liker vi et bilde? Hva er kunst?

    Jo, kunst er kommunikasjon. 

    Avsender og kontekst er vel så viktig som hvordan fysisk materialiserer seg. 

    En blå vegg, et papirfly, en sten, alt kan være kunst i rett kontekst. Et plagg kan være protest. En farge kan være innovasjon. 

    Men en AI som har laget noe fra start til slutt, for å gi noe “pynt”, det gir oss ikke det samme. 

    Jeg mener det er likevel er mulig for mennesker å bruke AI til å lage kunst. Det er bare en ny teknologi, liksom. Men poenget er at det er et menneske som bruker en AI til å få frem et eller annet poeng eller budskap. 

    Mennesker ønsker å høre og se på mennesker. 

    Vi var ganske mange mennesker som tok turen opp til Ekebergsletta, for å oppleve “Karpe World” i sommer. En festival, med en helt sinnssykt gjennomført rigg hvor vi virkelig var i en fantasiverden. Disney World for Karpe. Vi hørte artister, vi tok karuseller og radiobiler, vi så standup, spiste mat og varmet opp til den store begivenheten: Karpe live. 

    Da Magdi snakket var hele sletta helt stille og hørte på hvert ord. Jeg så ikke mange med telefonen oppe for å filme under selve konserten. Det var nok av muligheter for å dokumentere at man hadde vært på karpe world i løpet av dagen og oppvarmingen. 

    Konserten var å være til stede i øyeblikket. 

    VM i herrefotball? Vi satt oppe til sent på natten for å se på. Tour de France gikk etterpå med mange seere. 

    Vi kunne sett to AI-er spille FIFA mot hverandre. Men det er ikke det vi VIL. Vi vil se mennesker gjøre kule ting. Vi vil oppleve historiene. Kan “the underdog” hevde seg mot de store favorittene? Hvilke spillere kommer inn og overrasker stort? Hvilke kontroverser har vi? Den store stygge fienden til de fleste var jo nettopp arrangøren, og de teknologiske og avanserte hjelpemidlene for “riktig dømming” (men det får bli et innlegg for en annen gang). 

    Altså: Vi har allerede sjakk-roboter som spiller det mest perfekte spillet. Men ser vi partier som spilles kun av roboter? Nei. Vi ser på ekte menneskelige utøvere spille sjakk, og så brukes AI-ene aktivt for å trene og forberede seg, og også av publikum og eksperter når de skal tolke spillet. Jeg vil si: Ypperlig bruk av AI kan ses i sjakken. Og et ordentlig “bevis” på at menneskenes tid ikke er forbi. 

  • En forelders indre kamp sommeren 2026

    En forelders indre kamp sommeren 2026

    Vi prøver hardt å ikke gjøre det foran barna våre. Vi prøver å gjøre det i skjul. Ute. I en stjålen pause. Prøver å ta ut mesteparten av suget mens vi er på jobb, så barna slipper å bli eksponert for det hjemme. 

    Jeg prøver å gjøre det mens de ikke er der, ikke ser. 

    Men jeg vet at de kan merke det. De henger i. Jeg er litt annerledes. Det er noe jeg ikke kan dekke fullstendig over. Så de blir påvirket, uansett hvor mye jeg prøver å ta hensyn til dem. 

    For det er liksom ikke mulig å la være. Jeg er for trøtt, for sliten. Jeg har for lite viljestyrke. Dagen tærer på, og jeg velger enkle løsninger som gir et kjapt “kick”. 

    Selv om jeg vet det er feil. 

    Jeg rasjonaliserer hele tiden.
    Det er bare litt. Det er bare akkurat i dag, for jeg er så ekstra sliten. I morgen skal jeg bli bedre. De tar ikke så mye skade av det. 

    Men jeg vet innerst inne at det ikke er bra. Og jeg har lovet meg selv og ektefellen at i sommerferien, da skal vi slutte. 

    Det er vel mulig? Bare dra et sted uten noen tilgang. Helt clean, cold turkey. 

    Hvordan vil det bli?

    I godt humør og i takt med barna? Idyllen skyller over oss med rollelek og spill og eventyr? Fullstendig til stede?

    Eller blir jeg en gretten surpomp? Som syns det er litt kjedelig, og lengter etter noe? 

    Kan det være at jeg sprekker litt? Drar inn til tettbygde områder og får litt påfyll? Mater meg selv med litt velfortjent dopamin. Bare for å ta av brodden, liksom. Ikke noe jeg skal fortsette med, bare litt akkurat denne gangen. 

    Søren, heller. Ble ikke «clean» ferie denne gangen heller. 

    Nei, men nå. Nå holder det. Ikke noe mer resten av ferien.

    Og når vi kommer hjem, da skal vi virkelig… Da skal vi legge en plan og være sammen om det. 

    Men akkurat nå i ferien ble det litt mye, litt slitsomt. Jeg trenger noe til å bare komme meg gjennom dagen, liksom. 

    Det er ikke så mye, de legger nok ikke merke til det. Det går bra, det er så lite. Og jeg lover å skjerpe meg etterpå. Det lover jeg, jeg skal stoppe i morgen. 

  • Om boomer-arkitektur og tidsklemma i 2026

    Om boomer-arkitektur og tidsklemma i 2026

    Debatt og et tilfeldig museumsbesøk

    Er det en syk kultur at foreldre sender ettåringene i barnehagen? Både barnløse, de som har voksne barn og de som står midt i småbarns livet uttaler seg nå om barnehage for de minste. Som igjen fører med seg debatt om likestilling, diagnoser, sekstimersdag, sykefravær og alt på en gang (selvsagt, fordi alt dette henger sammen).

    Tilfeldigvis tok jeg meg en tur til Nasjonalmuseet – Arkitektur, hvor utstillingen BOOM! nettopp handler om hvordan man tilrettelegger og former byer rundt barn, spesielt under baby-boomen etter krigen. Her ser vi tydelig hvordan familiepolitikken har endret seg i løpet av en relativt kort historisk periode.

    Sterke fortellinger om barnets plass i samfunnet

    Kanskje det sterkeste visuelle prosjektet var i Østerrike hvor man bygget lekeplasser der det tidligere var ruiner av bombede hus fra krigen. Mellom blokker, der det lå igjen bygningsmasse og sår etter en blokk, laget de et helt eget sted for barna. På akkurat det samme stedet hvor noen hadde revet ned og forsøkt å begrense andres frihet. Der kunne barna leke, leve og være fri.

    Designe en lekeplass. Nasjonalmuseet - Arkitektur og utstillingen BOOM!

    Utstillingen viser flere eksempler på hvordan man designer lekeplasser, skoler og generelt byer med fokus på barna som skal bo og blomstre der. Samfunnet gikk fra at barna skal ta minst mulig plass, til at de blir sett på som viktige og at deres stemmer skal bli hørt. FNs barnekonvensjon kom med et krav om «barnets beste». De snakket om naturbarnet, og hvordan bruke naturen i størst mulig grad. Ungene som løp rundt på disse lekeplassene kunne øve seg på risiko, vennskap og livet.

    Sinnets helse. Stovner-rapporten: "Barn i krise" fra "BOOM!"-utstillingen på Nasjonalmuseet - Arkitektur

    En ting som var nytt for meg (som millennial) var «Stovner-rapporten» fra 1975: Det viste seg at det var problemer blant unger som vokste opp i drabantbyene rundt Oslo. Betongblokker, tett bebyggelse, lite natur og lite tilrettelagt for barna, stressede voksne ble pekt på som medvirkende faktorer.

    Hva kan dagens samfunn lære av utstillingen?

    Stovner-rapporten får meg til å tenke på de bekymringene vi har i dag i tettstedene rundt Oslo med vold, kriminalitet og psykisk helse. Og generelt i landet en stor økning i tilstander som ADHD, autisme og skolevegring.

    Å få robuste barn og lykkelige familier er avhengig av mange forskjellige politiske beslutninger: Barnehager, skole, byplanlegging, arbeidsliv, velferdsordninger… Og vi ser ikke konsekvensene av politikken før når barna har blitt store.

    Dagens hverdag er ganske annerledes enn det vi ser i utstillingen her (baby-boomers), og det jeg selv får høre av generasjonen til mine foreldre (generasjon X). Flere var hjemme med barna sine lenger, de hadde lavere stillingsprosent, (flere mødre gikk kanskje hjemme samtidig og kunne samarbeide?), kvinner jobbet som dagmamma, eller besteforeldre var tilstede mer eller mindre fast.

    De bodde kanskje nærmere hverandre og kunne sende de litt større ungene ut av huset: Til nabohuset, ut i gaten, på lekeplassen eller i skogen. Jeg ser i hvert fall for meg mer en «it takes a village»-tankegang hvor hver familie får en del avlasting i løpet av dagen, i mindre grupper, samtidig som det holdes innen kjente rammer med trygge voksne. Andre foreldre hjalp til å oppdra alle ungene. De større kunne passe litt på de mindre. Flokken hjalp til.

    Nå lever vi annerledes, og idealene er endret. At rettighetene, holdningene og mulighetene for kvinner og menn til å delta mer likestilt i både arbeidsliv og på hjemmebane er kjempebra. Men idealet vi holder oss selv til nå, er kanskje ikke helt kalibrert med de reelle behovene til familiene?

    Det er vanskelig å få alt til å gå rundt med flere barn i barnehagealder og begge foreldre i 100 prosent jobb. De har gjerne sykdom som influensa og omgangssyke gående i flere måneder om gangen. Kanskje jobbene krever pendling (Hei, kollektivtransporten på østlandet inn mot Oslo om vinteren). Storfamilien bor et annet sted i landet og kan ikke hjelpe til. Alle er opptatt med sitt, og man kjenner ikke naboene like godt lenger fordi ingen er ute i gatene og leker.

    Jeg skjønner godt at de som kan det, tar ulønnet permisjon, holder ungene hjemme lenger og får hjelp av besteforeldre mer eller mindre fast. Noen ettåringer har det helt topp i gode barnehager med trygge og stabile voksne. Og noen foreldre sender ungene i barnehagen fordi de ikke har noe valg.

    Jeg tror vi må minnes på at verden satte barnas beste på agendaen med FNs barnekonvensjon av en grunn:

    Noen ganger må de voksnes behov vike for at barna skal ha det bra.

    • Den interaktive delen av utstillingen BOOM! på Nasjonalmuseet - Arkitektur.
      Har du barn og bor i nærheten av Oslo, anbefaler jeg denne utstillingen med flere interaktive deler som er tilrettelagt for barn.
    • Den interaktive delen av utstillingen BOOM! på Nasjonalmuseet - Arkitektur.
      Det er et stort, flott rom med masse deilig lys.
    • Den interaktive delen av utstillingen BOOM! på Nasjonalmuseet - Arkitektur.
      Her kan barn og voksne bygge selv.
    • Den interaktive delen av utstillingen BOOM! på Nasjonalmuseet - Arkitektur.
      Gardiner, puter og stativ gjør at man kan lage mye kult. Samarbeidsprosjekt for familien?
    • Lekerom for barn Nasjonalmuseet - Arkitektur
      Det er et eget lekerom med god plass, hvor barna kan tegne og bygge: Hvordan ser byene og husene ut hvis barna får bestemme?
    • Nasjonalmuseet - Arkitektur: Hvelvet
      I Hvelvet er det en filminstallasjon som viser gamle nyhetssaker om barnefamilier. Det er koselig med saccosekker på gulvet hodetelefoner.
    • I garderoben i Nasjonalmuseet - Arkitektur
      I gardroben kan man legge fra seg verdisaker og store sekker i låsbare skap.
    • Nasjonalmuseet - Arkitektur: Hvelvet
      Hva med å invitere med deg noen flere, så dere kan passe på hverandres barn mens dere også får tatt en liten voksen-samtale?
    Alle bildene er tatt av meg, Sofie Øvrebø, på Nasjonalmuseet - Arkitektur.

    Anbefaling

    Tips: Barn får gratis inngang på Nasjonalmuseet. Medlemskap for en person et år koster 700 kroner, og da kan du ha med deg en person gratis per gang. Det vil si at hele familien kan gå på museet når vi vil et helt år. Med et så praktisk og fint bygg, og spennende aktiviteter rettet mot barn er dette noe jeg benytter meg av ganske ofte.