En plutselig debatt og et tilfeldig museumsbesøk

Er det en syk kultur at foreldre sender ettåringene i barnehagen? Både barnløse, de som har voksne barn og de som står midt i småbarns livet uttaler seg nå om barnehage for de minste. Som igjen fører med seg debatt om likestilling, diagnoser, sekstimersdag, sykefravær og alt på en gang (selvsagt, fordi alt dette henger sammen).

Tilfeldigvis tok jeg meg en tur til Nasjonalmuseet – Arkitektur, hvor utstillingen «BOOM!» nettopp handler om hvordan man tilrettelegger og former byer rundt barn, spesielt under baby-boomen etter krigen. Her ser vi tydelig hvordan familiepolitikken har endret seg i løpet av en relativt kort historisk periode.

Sterke utstillinger om barnets plass i samfunnet

Kanskje det sterkeste visuelle prosjektet var i Østerrike hvor man bygget lekeplasser der det tidligere var ruiner av bombede hus fra krigen. Mellom blokker, der det lå igjen bygningsmasse og sår etter en blokk, laget de et helt eget sted for barna. På akkurat det samme stedet hvor noen hadde revet ned og forsøkt å begrense andres frihet. Der kunne barna leke, leve og være fri.

Utstillingen viser flere eksempler på hvordan man designer lekeplasser, skoler og generelt byer med fokus på barna som skal bo og blomstre der. Samfunnet gikk fra at barna skal ta minst mulig plass, til at de blir sett på som viktige og at deres stemmer skal bli hørt. FNs barnekonvensjon kom med et krav om «barnets beste». De snakket om naturbarnet, og hvordan bruke naturen i størst mulig grad. Ungene som løp rundt på disse lekeplassene kunne øve seg på risiko, vennskap og livet.

En ting som var nytt for meg (som millennial) var «Stovner-rapporten» fra 1975: Det viste seg at det var problemer blant unger som vokste opp i drabantbyene rundt Oslo. Betongblokker, tett bebyggelse, lite natur og lite tilrettelagt for barna, stressede voksne ble pekt på som medvirkende faktorer.

Refleksjoner rundt utstillingen og dagens samfunn

Stovner-rapporten får meg til å tenke på de bekymringene vi har i dag i tettstedene rundt Oslo med vold, kriminalitet og psykisk helse. Og generelt i landet en stor økning i tilstander som ADHD, autisme, og skolevegring. Robuste barn og lykkelige familier er avhengig av ganske mye som er politisk: Barnehager, skole, byplanlegging, arbeidsliv, velferdsordninger… Og vi ser ikke konsekvensene av politikken før når barna har blitt store.

Dagens hverdag er ganske annerledes enn det vi ser i utstillingen her (baby-boomers), og det jeg selv får høre av generasjonen til mine foreldre (generasjon X). Flere var hjemme med barna sine lenger, de hadde lavere stillingsprosent, (flere mødre gikk kanskje hjemme samtidig og kunne samarbeide?), kvinner jobbet som dagmamma, eller besteforeldre var tilstede mer eller mindre fast.

De bodde kanskje nærmere hverandre og kunne sende de litt større ungene ut av huset: Til nabohuset, ut i gaten, på lekeplassen eller i skogen. Jeg ser i hvert fall for meg mer en «it takes a village»-tankegang hvor hver familie får en del avlasting i løpet av dagen, i mindre grupper, samtidig som det holdes innen kjente rammer med trygge voksne. Andre foreldre hjalp til å oppdra alle ungene. De større kunne passe litt på de mindre. Flokken hjalp til.

Nå lever vi annerledes, og idealene er endret. At rettighetene, holdningene og mulighetene for kvinner og menn til å delta mer likestilt i både arbeidsliv og på hjemmebane er kjempebra. Men idealet vi holder oss selv til nå, er kanskje ikke helt kalibrert med de reelle behovene til familiene?

Det er vanskelig å få alt til å gå rundt med flere barn i barnehagealder og begge foreldre i 100 prosent jobb. De har gjerne sykdom som influensa og omgangssyke gående i flere måneder om gangen. Kanskje jobbene krever pendling (Hei, kollektivtransporten på østlandet inn mot Oslo om vinteren). Storfamilien bor et annet sted i landet og kan ikke hjelpe til. Alle er opptatt med sitt, og man kjenner ikke naboene like godt lenger fordi ingen er ute i gatene og leker.

Jeg skjønner godt at de som kan det, tar ulønnet permisjon, holder ungene hjemme til de er 2 år og får hjelp av besteforeldre mer eller mindre fast. Noen ettåringer har det helt topp i gode barnehager med trygge og stabile voksne. Og noen foreldre sender ungene i barnehagen fordi de ikke har noe valg.

Jeg tror vi må minnes på at verden satte barnas beste på agendaen med FNs barnekonvensjon av en grunn.

Noen ganger må de voksnes behov vike for at barna skal ha det bra.

Alle bildene er tatt av meg, Sofie Øvrebø, på Nasjonalmuseet - Arkitektur. 

Ps. En anbefaling om å dra på utstillingen

Har du barn og bor i nærheten av Oslo, anbefaler jeg denne utstillingen med flere interaktive deler som er tilrettelagt for barn. Det er et eget lekerom med ganske god plass, hvor barna kan tegne og bygge: Hvordan ser byene og husene ut hvis barna får bestemme? Det er også et stort, flott rom med masse deilig lys hvor barn og voksne kan bygge selv ved hjelp av blant annet gardiner og puter.

Hva med å invitere med deg noen flere, så dere kan passe på hverandres barn mens dere også får tatt en liten voksen-samtale?

Tips: Barn får gratis inngang på Nasjonalmuseet. Medlemskap for en person et år koster 700 kroner, og da kan du ha med deg en person gratis per gang. Det vil si at hele familien kan gå på museet når vi vil et helt år. Med et så praktisk og fint bygg, og spennende aktiviteter rettet mot barn er dette noe jeg benytter meg av ganske ofte (kanskje spesielt i barselpermisjon).