Vi prøver hardt å ikke gjøre det foran barna våre. Vi prøver å gjøre det i skjul. Ute. I en stjålen pause. Prøver å ta ut mesteparten av suget mens vi er på jobb, så barna slipper å bli eksponert for det hjemme.
Jeg prøver å gjøre det mens de ikke er der, ikke ser.
Men jeg vet at de kan merke det. De henger i. Jeg er litt annerledes. Det er noe jeg ikke kan dekke fullstendig over. Så de blir påvirket, uansett hvor mye jeg prøver å ta hensyn til dem.
For det er liksom ikke mulig å la være. Jeg er for trøtt, for sliten. Jeg har for lite viljestyrke. Dagen tærer på, og jeg velger enkle løsninger som gir et kjapt “kick”.
Selv om jeg vet det er feil.
Jeg rasjonaliserer hele tiden. Det er bare litt. Det er bare akkurat i dag, for jeg er så ekstra sliten. I morgen skal jeg bli bedre. De tar ikke så mye skade av det.
Men jeg vet innerst inne at det ikke er bra. Og jeg har lovet meg selv og ektefellen at i sommerferien, da skal vi slutte.
Det er vel mulig? Bare dra et sted uten noen tilgang. Helt clean, cold turkey.
Hvordan vil det bli?
I godt humør og i takt med barna? Idyllen skyller over oss med rollelek og spill og eventyr? Fullstendig til stede?
Eller blir jeg en gretten surpomp? Som syns det er litt kjedelig, og lengter etter noe?
Kan det være at jeg sprekker litt? Drar inn til tettbygde områder og får litt påfyll? Mater meg selv med litt velfortjent dopamin. Bare for å ta av brodden, liksom. Ikke noe jeg skal fortsette med, bare litt akkurat denne gangen.
Søren, heller. Ble ikke «clean» ferie denne gangen heller.
Nei, men nå. Nå holder det. Ikke noe mer resten av ferien.
Og når vi kommer hjem, da skal vi virkelig… Da skal vi legge en plan og være sammen om det.
Men akkurat nå i ferien ble det litt mye, litt slitsomt. Jeg trenger noe til å bare komme meg gjennom dagen, liksom.
Det er ikke så mye, de legger nok ikke merke til det. Det går bra, det er så lite. Og jeg lover å skjerpe meg etterpå. Det lover jeg, jeg skal stoppe i morgen.
Er det en syk kultur at foreldre sender ettåringene i barnehagen? Både barnløse, de som har voksne barn og de som står midt i småbarns livet uttaler seg nå om barnehage for de minste. Som igjen fører med seg debatt om likestilling, diagnoser, sekstimersdag, sykefravær og alt på en gang (selvsagt, fordi alt dette henger sammen).
Tilfeldigvis tok jeg meg en tur til Nasjonalmuseet – Arkitektur, hvor utstillingen BOOM! nettopp handler om hvordan man tilrettelegger og former byer rundt barn, spesielt under baby-boomen etter krigen. Her ser vi tydelig hvordan familiepolitikken har endret seg i løpet av en relativt kort historisk periode.
Sterke fortellinger om barnets plass i samfunnet
Kanskje det sterkeste visuelle prosjektet var i Østerrike hvor man bygget lekeplasser der det tidligere var ruiner av bombede hus fra krigen. Mellom blokker, der det lå igjen bygningsmasse og sår etter en blokk, laget de et helt eget sted for barna. På akkurat det samme stedet hvor noen hadde revet ned og forsøkt å begrense andres frihet. Der kunne barna leke, leve og være fri.
Utstillingen viser flere eksempler på hvordan man designer lekeplasser, skoler og generelt byer med fokus på barna som skal bo og blomstre der. Samfunnet gikk fra at barna skal ta minst mulig plass, til at de blir sett på som viktige og at deres stemmer skal bli hørt. FNs barnekonvensjon kom med et krav om «barnets beste». De snakket om naturbarnet, og hvordan bruke naturen i størst mulig grad. Ungene som løp rundt på disse lekeplassene kunne øve seg på risiko, vennskap og livet.
En ting som var nytt for meg (som millennial) var «Stovner-rapporten» fra 1975: Det viste seg at det var problemer blant unger som vokste opp i drabantbyene rundt Oslo. Betongblokker, tett bebyggelse, lite natur og lite tilrettelagt for barna, stressede voksne ble pekt på som medvirkende faktorer.
Hva kan dagens samfunn lære av utstillingen?
Stovner-rapporten får meg til å tenke på de bekymringene vi har i dag i tettstedene rundt Oslo med vold, kriminalitet og psykisk helse. Og generelt i landet en stor økning i tilstander som ADHD, autisme og skolevegring.
Å få robuste barn og lykkelige familier er avhengig av mange forskjellige politiske beslutninger: Barnehager, skole, byplanlegging, arbeidsliv, velferdsordninger… Og vi ser ikke konsekvensene av politikken før når barna har blitt store.
Dagens hverdag er ganske annerledes enn det vi ser i utstillingen her (baby-boomers), og det jeg selv får høre av generasjonen til mine foreldre (generasjon X). Flere var hjemme med barna sine lenger, de hadde lavere stillingsprosent, (flere mødre gikk kanskje hjemme samtidig og kunne samarbeide?), kvinner jobbet som dagmamma, eller besteforeldre var tilstede mer eller mindre fast.
De bodde kanskje nærmere hverandre og kunne sende de litt større ungene ut av huset: Til nabohuset, ut i gaten, på lekeplassen eller i skogen. Jeg ser i hvert fall for meg mer en «it takes a village»-tankegang hvor hver familie får en del avlasting i løpet av dagen, i mindre grupper, samtidig som det holdes innen kjente rammer med trygge voksne. Andre foreldre hjalp til å oppdra alle ungene. De større kunne passe litt på de mindre. Flokken hjalp til.
Nå lever vi annerledes, og idealene er endret. At rettighetene, holdningene og mulighetene for kvinner og menn til å delta mer likestilt i både arbeidsliv og på hjemmebane er kjempebra. Men idealet vi holder oss selv til nå, er kanskje ikke helt kalibrert med de reelle behovene til familiene?
Det er vanskelig å få alt til å gå rundt med flere barn i barnehagealder og begge foreldre i 100 prosent jobb. De har gjerne sykdom som influensa og omgangssyke gående i flere måneder om gangen. Kanskje jobbene krever pendling (Hei, kollektivtransporten på østlandet inn mot Oslo om vinteren). Storfamilien bor et annet sted i landet og kan ikke hjelpe til. Alle er opptatt med sitt, og man kjenner ikke naboene like godt lenger fordi ingen er ute i gatene og leker.
Jeg skjønner godt at de som kan det, tar ulønnet permisjon, holder ungene hjemme lenger og får hjelp av besteforeldre mer eller mindre fast. Noen ettåringer har det helt topp i gode barnehager med trygge og stabile voksne. Og noen foreldre sender ungene i barnehagen fordi de ikke har noe valg.
Jeg tror vi må minnes på at verden satte barnas beste på agendaen med FNs barnekonvensjon av en grunn:
Noen ganger må de voksnes behov vike for at barna skal ha det bra.
Har du barn og bor i nærheten av Oslo, anbefaler jeg denne utstillingen med flere interaktive deler som er tilrettelagt for barn.
Det er et stort, flott rom med masse deilig lys.
Her kan barn og voksne bygge selv.
Gardiner, puter og stativ gjør at man kan lage mye kult. Samarbeidsprosjekt for familien?
Det er et eget lekerom med god plass, hvor barna kan tegne og bygge: Hvordan ser byene og husene ut hvis barna får bestemme?
I Hvelvet er det en filminstallasjon som viser gamle nyhetssaker om barnefamilier. Det er koselig med saccosekker på gulvet hodetelefoner.
I gardroben kan man legge fra seg verdisaker og store sekker i låsbare skap.
Hva med å invitere med deg noen flere, så dere kan passe på hverandres barn mens dere også får tatt en liten voksen-samtale?
Alle bildene er tatt av meg, Sofie Øvrebø, på Nasjonalmuseet - Arkitektur.
Anbefaling
Tips: Barn får gratis inngang på Nasjonalmuseet. Medlemskap for en person et år koster 700 kroner, og da kan du ha med deg en person gratis per gang. Det vil si at hele familien kan gå på museet når vi vil et helt år. Med et så praktisk og fint bygg, og spennende aktiviteter rettet mot barn er dette noe jeg benytter meg av ganske ofte.
