Girl Climber. Jeg må innrømme at plakaten ga meg en umiddelbar aversjon. Hvorfor fremheve at det er en jente-klatrer liksom? Skal vi ha spesialbehandling nå? Det er sikkert ikke like imponerende som det andre jeg har sett fra Red Bull Studios. Og jeg har sett mange filmer om klatremiljøet rundt Yosemite (ekstremsport)! 

Den aversjonen jeg kjente på med en gang, er ubevisst bias. Jeg har lært (gjennom mine formative år) at jenter og feminint aldri kan bli like kult som gutte-versjonen. Å gjøre noe “for jentene” vekker himling med øynene. Gå kledd som gutta, gjør som dem, bare tenkt at du er som dem. 

Men heldigvis har vi mennesker en evne til å tenke oss om, og se forbi disse umiddelbare reaksjonene. Hvorfor føler jeg det sånn? 

Har det alltid vært flaut å være jente? Har jeg følt at noen har fått spesialbehandling? Kanskje jeg føler at “jeg har jo gått gjennom dette helvetet, nå må du som er en yngre generasjon slutte å klage.” Min erfaring er jo at klaging ikke hjelper.

Men hva om det er i endring?

Emily Harrington er en av USAs beste kvinnelige klatrere gjennom tidene. Hun vokste opp i et trygt og fint hjem. Hun konkurrerte alltid med fetterne sine. Hun følte at hun måtte bevise seg selv fordi hun var jente. 

Da hun begynte med klatring var det noe som klikket på plass, og hun ble ekstremt god og konkurrerte masse!

Men hun utviklet også en spiseforstyrrelse (som dessverre er litt for vanlig innen klatring, fordi “mindre vekt er lettere å holde oppe” i klatreveggen). 

Så oppdaget hun ekspedisjoner. Hun gikk Mount Everest, hun møtte et helt annet miljø. Hun kastet seg virkelig inn i helt ukjente situasjoner, og taklet det utrolig bra! 

Da hun klatret El Capitan med selveste Alex Honnold, ble hun inspirert til å prøve å friklatre El Capitan på under et døgn. 

Refrenget her, er at hun har fundamentalt ikke troen på seg selv, sånn grunnleggende sett. Men når andre ser potensial i henne, da “stepper hun opp” og leverer. De som tror på henne har rett.

Men noe endrer seg etter at hun har en skummel klatreulykke.

Hun innser at hun ikke bare kan stole på disse gutta sine råd og tips. Ja, de har masse erfaring. Ja, de kan pushe henne masse. Men de vet ikke hvordan hun har det.

Så hun tar sine egne avgjørelser. «Jo, jeg vil ha med meg ekstra sikringer. Jo, jeg vil ha med meg ekstra kalk, mer komfort og muligheten til å restituere». Selv om gutta rundt henne råder henne til å pakke lettere. 

Et morsomt eksempel er at hun har mye mindre føtter enn de fleste menn som klatrer. Det gjør at foten hennes ikke dekker en hel fjellsprekk. Da må hun bruke en helt annen teknikk enn gutta, som bruker mer energi og mer tid. Når hun skal prøve å klatre en rute via en fjellsprekk så fort som mulig, er det et skikkelig hinder.

Dette løser hun ved å ta på seg sin egen klatresko, og så Alex Honnold sin massive klatresko utenpå den igjen. Da ble foten hennes akkurat passe stor og hun klatrer fjellsprekk-partiet mye fortere. 

I denne prosessen skjer det en modning hos Emily. Og i meg smelter all bitterheten jeg hadde i starten. Nå får jeg en god og helbredende klem. Det er ikke nor galt med deg. Du har bare brukt feil manual. Kartet og alle råd er basert på hvordan gutter og menn opplever verden. Men du har faktisk andre behov. 

Det er jo ikke første gangen. Men lærdommen vi har med oss fra tidlige erfaringer er så hardt innarbeidet at det krever flere repetisjoner, på flere felt, for å feste seg.

Derfor vil jeg anbefale denne filmen. Den. handler om en skikkelig god kvinnelig klatrer.

GIRL CLIMBER. 

Bare se den, du kommer sikkert til å lære noe.