Vi prøver hardt å ikke gjøre det foran barna våre. Vi prøver å gjøre det i skjul. Ute. I en stjålen pause. Prøver å ta ut mesteparten av suget mens vi er på jobb, så barna slipper å bli eksponert for det hjemme. 

Jeg prøver å gjøre det mens de ikke er der, ikke ser. 

Men jeg vet at de kan merke det. De henger i. Jeg er litt annerledes. Det er noe jeg ikke kan dekke fullstendig over. Så de blir påvirket, uansett hvor mye jeg prøver å ta hensyn til dem. 

For det er liksom ikke mulig å la være. Jeg er for trøtt, for sliten. Jeg har for lite viljestyrke. Dagen tærer på, og jeg velger enkle løsninger som gir et kjapt “kick”. 

Selv om jeg vet det er feil. 

Jeg rasjonaliserer hele tiden.
Det er bare litt. Det er bare akkurat i dag, for jeg er så ekstra sliten. I morgen skal jeg bli bedre. De tar ikke så mye skade av det. 

Men jeg vet innerst inne at det ikke er bra. Og jeg har lovet meg selv og ektefellen at i sommerferien, da skal vi slutte. 

Det er vel mulig? Bare dra et sted uten noen tilgang. Helt clean, cold turkey. 

Hvordan vil det bli?

I godt humør og i takt med barna? Idyllen skyller over oss med rollelek og spill og eventyr? Fullstendig til stede?

Eller blir jeg en gretten surpomp? Som syns det er litt kjedelig, og lengter etter noe? 

Kan det være at jeg sprekker litt? Drar inn til tettbygde områder og får litt påfyll? Mater meg selv med litt velfortjent dopamin. Bare for å ta av brodden, liksom. Ikke noe jeg skal fortsette med, bare litt akkurat denne gangen. 

Søren, heller. Ble ikke «clean» ferie denne gangen heller. 

Nei, men nå. Nå holder det. Ikke noe mer resten av ferien.

Og når vi kommer hjem, da skal vi virkelig… Da skal vi legge en plan og være sammen om det. 

Men akkurat nå i ferien ble det litt mye, litt slitsomt. Jeg trenger noe til å bare komme meg gjennom dagen, liksom. 

Det er ikke så mye, de legger nok ikke merke til det. Det går bra, det er så lite. Og jeg lover å skjerpe meg etterpå. Det lover jeg, jeg skal stoppe i morgen.